Når snøen daler og lysene tenner, fylles luften av forventning og glede. Vi samles med familie og venner, spiller spill, ser på julefilmer og lager peperkaker, og alt føles litt ekstra hyggelig.

Vi har en viss mengde sympati på lager for den rette. Om han eller hun bare vet å hente den ut. Vi har visst også en slump intimitet gjemt et sted. Men hva om en fremmed pirker borti dem begge, så de vil ut. Får den fremmede da begge deler i gave, eller ingen av dem? Spør hovedpersonen i «Trekant for vemod og fyr».

Når desembermørket senker seg, lyser stjernene opp. De fyller vinduene og himmelen, og minner oss om at julen er nær. Julestjernen er ikke bare vakker pynt; den symboliserer håp, glede og samhold. Et lys som viser vei gjennom vinterens mørke. I kristen tradisjon ledet stjernen de vise menn til Betlehem, og minner oss om at selv i de mørkeste tider finnes et løfte om noe godt.

Vinnerne av konkurransen:

Jeg tenker at svaret ofte ligger i språket og i de følelsene språket inviterer oss inn i. For meg er språket likeså viktig som selve temaet i en bok. Det må være noe i språket som fenger meg, som får meg til å lese videre. Dette er selvsagt veldig forskjellig fra person til person.

I en tid der Halloween dominerer høstkalenderen, finnes det en mer stillferdig, men dypt symbolsk feiring som fortsatt lever i enkelte miljøer – særlig i Steinerskolene: Mikaelifeiringen. Denne høytiden, som finner sted rundt 29. september, har røtter i kristen tradisjon, men har også utviklet seg til en pedagogisk og kulturell markering med fokus på mot, indre styrke og lysets kraft i møte med mørket.